hits

Travelling slow with Hurtigruten

Vi begynner en ny uke med litt reisestoff for dere som har ferie til gode. Jeg har skrevet om Hurtigruten før, verdens vakreste sjøreise, og nå gjør jeg det igjen fordi 1. Jeg har alltid vært fasinert av Hurtigruten. 2. Vi dro alltid med Hurtigruten før i tiden, nemlig hver eneste sommer da vi var barn, fra Bergen til Ørnes for å besøke bestefar og bestemor, og både reise og opphold var uforglemmelig - en stor del av barndommen. Og ikke minst 3. Jeg liker å reise sakte i tid - så nå har jeg gjort det igjen. Reist sakte i tid med Hurtigruten.


Selvsagt liker jeg også historie, kultur, god mat og vakker natur, noe som også hører med på denne reisen. Så jeg skriver om Hurtigruten fordi jeg liker hele konseptet og håper det består til evig tid slik at andre reisende kan oppleve det samme som jeg har gjort mange ganger, og senest for et par uker siden da jeg dro med mine tre troll fra Ørnes til Bergen etter å ha tilbragt ni fantastiske dager nordpå hos Lisbeth, Boy, Johanne og selvsagt min kjære, elskede bestemor.


I år feirer Hurtigruten 120 år, så hvorfor ikke begynne med begynnelsen? I 1891 lanserte Statens dampskipskonsulent, August Kriegsman Gran i Indredepartementet, et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På denne tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, og om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til syv dager sommer som vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. 


Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger som altfor risikabelt. I 1891 fantes det nemlig bare 28 fyrlykter nord for Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten samme år sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert.


September året etter, sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå tale om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) og 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt. 

2. juli i 1893 gikk skipet DS «Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpsteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy. Den første reisen Trondheim-Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With som i ettertid regnes som Hurtigrutens far. 

Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Hammerfest på under tre døgn også i mørketiden. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold.

Etter den første vinteren viste det seg at DS Vesteraalen hadde omtrent samme punktlighet på vinteren som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til, nemlig DS Sirius fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS). Hurtigruten med helårige seilas, var nå et faktum.


Er det ikke kult? Jeg liker slike historier. Det vitner litt om menneskelig pågangsmot, vilje og ikke minst drivkrefter som resulterer i utvikling og fremdrift. Og Hurtigruten består den dag i dag, 120 år etter sitt første seilas, dog med noen endringer. I dag fraktes hovedsaklig passasjerer. Skiftet begynte så smått etter krigen ettersom kommunikasjonsmulighetene til hurtigrutens anløpsteder gradvis ble forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en del også flyplass i rimelig nærhet. Dette resulterte i at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970 tallet var de eldste av skipene forøvrig rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevd.


Godstrafikk og dødelig drama. Hurtigruten sto nå ved et tydelig veiskille. Skulle en fokusere på passasjerer, på gods eller skulle en rett og slett legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden, vedtok Stortinget, nok en gang ganske feilslått, at det skulle bygges tre nye skip med hovedvekt på frakt av gods, dette til tross for nevte utvikling. De nye skipene ble tatt i bruk i 1982, og det var disse frakteskipene jeg lusket rundt i, noe som alltid var like spennende: vi løp i gangene, frem og tilbake, opp og ned og overalt, inn på byssen, opp til kapteinen, steder vi ikke fikk være, ut på dekk i all slags vær. Luktene og lydene av vill sjø, og hul metallklang, effektiviteten, stemmene og kommandoene når vi la til kai, de lange tykke tauene, kjettingene, oljegris, alt vi så og opplevde. Men alltid like hyggelige folk. Vi barna var skipets maskotter. Om vi ikke hadde lugar, fant vi oss en hard sofakrok og sov med jakkene som dyne. Og på kaien ventet bestefar, bestemor og hunden Tanja, og tusen gledestårer ble felt. Og på den samme kaien falt sorgens tårer noen uker senere fordi vi måtte dra sørover igjen. Det var ren drama. Dødelig drama. Vi barna ble forsøkt trøstet med at vi skulle nordover igjen neste sommer. Neste sommer, tenkte vi barna. Skjønner de voksne ingenting? Vente ett helt år til neste sommer? Noe så... teit! Ett år er jo ett helt liv! 



Passasjerer i fokus.
Men ett år gikk fort og går like fort i dag som den gang, og akkurat det endrer seg aldri. Men det gjorde altså båtene. I år stod vi atter en gang på bryggen i Ørnes og så det svære svarte og røde cruiseskipet komme sigende mot kai. Etter noen få år med fokus på gods på 80-tallet, ble Hurtigrutens skip nemlig bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så selskapet at ruten hadde et potensial som turistrute og satte i gang planlegging for å bygge skip der passasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde ? og det var nok et lurt trekk. 


Barnas vurdering. Trollene mine og jeg storkoste oss på hele ruten fra til Bergen. Hele fredagen ble omtrent tilbragt på niende dekk, i boblebadet i vakkert solskinn, medblå himmel over og fløyelsmykt, flatt hav under. Det var bare vakkert. Også måltidene stod det respekt av. Josefine mente hun aldri hadde spist så mye god fisk, verdens beste faktisk, skjønt, hun sa tilsvarende midt på natten noen dager i forveien da vi spiste torsken guttene mine hadde fisket kun timer før. Nevnte jeg at buffét er genialt for barn som skal lære seg nye smaker og retter? Måltidene våre er alltid lange, gode og innholdsrike, også på Hurtigruten - en reise som skal nytes sakte i tid. 


Min eldste sønn Herman på 13 år, var veldig fasinert over naturen, og mente at å få oppleve så mange norske byer som han aldri hadde vært i før, var et stort pluss. Johannes på 11 var veldig fan av boblestampene på dekk og treningsrommet! Utover dette løp han og jeg en del rundt om kring på dekk og i gangene, og i trappene, bare for å få pulsen opp litt. Han er nemlig en kar som liker å røre på seg, og treningsrommet burde nok vært noe større ettersom reisen innbyr til mye god mat og stillesitting.


Rolig og positiv energi. Men viktigst for meg er trygghet og hvordan barna mine blir behandlet. På Hurtigruten ble de behandlet med respekt av alle, kaptein som stuepike, og slik skal det også være. Og dette er også en av grunnene til at jeg alltid velger Thon Hotels når jeg reiser med barna. Jeg opplever det som trygt, familiært, avslappet, rolig og ikke minst - jeg føler god og positiv energi - akkurat som med Hurtigruten.


Hurtigruten på TV. Sakte TV, ja, jeg så ikke så mye på det, men hørte det var populært.  I juni 2011 viste NRK2 en løpende produksjon kalt Hurtigruten minutt for minutt, som ikke bare skulle være «verdens lengste uavbrutte direktesendte TV-dokumentar», men også en mulighet for menigmann til å oppleve reisen mellom Bergen og Kirkenes omtrent slik de ville gjort om de hadde vært ombord. NRK viste også produksjonen på web-TV, og NRKs nettsted hadde følgende egenomtale:

Helt siden 1893 har passasjerer reist langs Norskekysten med Hurtigruten. Turen blir kalt Verdens vakreste sjøreise. Nå kan alle reise med samtidig - i verdens lengste TV-program! Spektakulære fjorder, midnattsol og ekte norsk natur danner rammen rundt den fem og et halvt døgn lange turen fra Bergen til Kirkenes. Vi sender hele turen, direkte, minutt for minutt i 134 timer!

Midnatsol ankommer bryggen. Bildet er tatt fra vårt favoritthotell i Bergen, Thon Rosenkrantz.


Så kom vi oss omsider til Bergen, og da var det førstemann opp Stoltzen. Johannes til venstre vant:-)

Vel, personlig vil jeg vel heller anbefale folk om å prøve dette selv. Vår norskekyst overgår det meste i opplevelser, serverdigheter, kultur, historie og vakker natur. Neste gang skal jeg og trollene dra nordover og mønstre på Hurtigruten vinterstid, slik at vi får med oss Nordlys, hval, isbjørn, turer med hundeslede og alt en bare kan drømme om. Det handler om tilstedeværelse. Slow travelling and slow living. And I love to love it.

Trude Helén Hole New Spirit Communication

Ps. turen ble sponset av Hurtigruten - og overgikk alle våre forventinger.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar